Tag Archives: Oslo

En vond dag

23 Jul

I dag hadde jeg planlagt å skrive bokanmeldelse av boken jeg ble ferdig med tidligere denne uken. Men det å sette seg ned å blogge om en bok nå føles helt feil. Det som har skjedd i går er helt forferdelig, og enda værre var det å våkne til nyheten om at over 80 ungdom er drept på Utøya.

Jeg jobber veldig sentralt i Oslo, da klokken var 15.10 gikk jeg fra kontoret mitt fornøyd og glad over at jeg skulle ha en uke ferie. Jeg gikk mot bussterminalen for å ta bussen kl 15.20. Bussjåføren er forsinket og vi kommer oss ikke avgårde før ca 15.25 i det vi kommer ut av bussterminalen hører jeg et høyt smell og kikker rundt meg. Jeg ser ikke noe der og da og tenker for meg selv at det må ha vært en lastebil eller buss som punkterte eller at det har begynt å tordne.

Bussen kjører videre forbi Oslo City og jeg ser en mann ligge på gata og noen mennesker står bøyd over han, jeg tenker at han må ha fått et illebefinnende og håper at han får hjelp av de rundt han. Videre inn i Hammersborgtunellen stopper det. jeg ser lenger frem at biler har stoppet i begge kjøreretninger og min første tanke er «æsj nå har noen krasjet – nå blir vi vel stående her en halv evighet». Etterhvert kommer vi oss videre, biler står langs  kanten av veien og folk har gått ut av bilene sine, jeg husker jeg syntes det var veldig merkelig at ingen av bilene hadde skader – hvorfor har de stoppet da?

Vi kommer ut av tunellen og opp på gatenivå. Det er glass overalt folk ser lamslåtte ut og nesten alle har mobiltelefonene sine fremme og filmer eller tar bilder. Jeg har enda ikke skjønt hva som har skjedd. Er det en bil som har kjørt inn et butikkvindu? Så kommer vi opp vedsiden av Deichmanske bibliotek jeg kikker rundt meg og det er fortsatt glass overalt. Jeg løfter blikket alle ruter er blåst ut og det føles ut som om jeg får et slag i magen idet jeg skjønner hva som har skjedd. Dette er en bombe, det blir ikke så store skader av at en bil kjører inn i et butikkvindu. Jeg får problemer med å puste, og kjenner jeg er i ferd med å få panikk.

Vi kommer videre ned Akersgata og jeg ser regjeringskvartalet. Alle vinduer blåst ut, det ser ut som en krigssone. Forvirrede, vantro mennesker på fortauene, mennesker som går midt i gaten, mennesker som er i sjokk og blør. Det er stille i bussen, det er stille utenfor bussen – ikke engang Politiet har kommet til stedet. Etterhvert kommer det en politibil i full fart og steller seg opp på tvers i Akersgata, en politidame kommer løpende gjør tegn til at vi skal snu. Bussjåføren åpner vinduet «SNU – det er en bombe» roper politidamen. Vi får til å snu, bussjåføren forholder seg rolig – jeg er kvalm, har puls i 200 og er livredd. Jeg ser alle som står langs gaten og filmer og lurer på hvorfor de bruker tiden sin til å filme, selv var jeg ikke i stand til å ta frem mobiltelefonen min for å filme eller ta bilder, jeg har mer enn nok med å skjønne hva det er jeg ser.  Bussen kjører tilbake via Hammersborgtunnellen.

Jeg tar opp telefonen og ringer mannen min, han jobber på Skøyen men hadde valgt å ha hjemmekontor denne dagen. «Det er fullstendig kaos her, jeg tror det er en bombe, alt er knust!» klarer jeg å få frem. Det tok litt tid før han skjønte hva jeg sa, mens jeg hadde han på telefonen gikk han inn på nettavisene. «Det står ikke noe om dette på nettet, så det kan ikke være så stort» sier han. «Jo, det er er krise, det må være terror» han skrudde på TV’en og da kom de første rapportene inn. Jeg har panikk og han må roe meg ned via telefonen. Jeg er sikker på at vi kommer til å dø og forteller han at jeg elsker han og barna. Jeg ber han hente barna i barnehagen og legger på – jeg er ikke i stand til å prate i telefon.

Bussen kjører forbi Oslo City, forbi Oslo S via Jernbanetorget til og med en restaurant på hjørnet av Jernbanetorget har fått rutene blåst ut.  Vi kjører videre på en paralellgate til Karl Johan og videre inn på Stortingsgaten. Jeg husker jeg tenkte at han for all del ikke måte kjøre forbi Stortinget. Litt nedover Stortingsgata blir vi stoppet, Politiet sier at vi må snu da det er mistanke om en bombe i området. Vi kan ikke snu – hvor skulle vi i såfall kjøre? Vi har ingen valg! Mens sjåføren snakker med politiet slipper han også inn et eldre ektepar på bussen. De ville ut av Oslo så fort som mulig de også. Jeg tenker bare at jeg vil ut herifra, jeg vil ikke være i denne byen lenger, nå begynner panikken å bli synlig.  Damen foran meg tilbyr seg å sette seg vedsiden av meg noe jeg takker ja til. Hun holder meg i hånda og snakker med meg store deler av turen. Jeg vet ikke hvem du er eller hva du heter, men tusen takk!

Vi kommer oss ut av Oslo til slutt. Jeg føler meg tryggere når bussen kjører på motorveien. Jeg ringer etterhvert mannen min og sier at vi er kommet oss ut. Jeg sender sms til bestevenninnen min som er på ferie på Kreta og jeg ringer foreldrene mine og forteller hva som har skjedd og gråter.  Jeg får endelig gått av bussen og jeg gråter hele veien fra busstoppet. Jeg kommer inn døra og knuger til meg mann og barn. Aldri i mitt liv har jeg vært mer glad for å se dem, herregud så redd jeg var for at barna mine skulle miste mammaen sin i et terrorangrep. Tårene triller og jeg forteller dem gang på gang hvor høyt jeg elsker dem.

Tre kvarter etter at jeg er kommet hjem begynner skytingen på Utøya. Vi har fortalt barna om bomben og at en eller flere slemme personer har sprengt en bombe i Oslo der Mamma jobber, men at Mamma kom seg trygt hjem til dem og at det er masse skader og mange mennesker som har det veldig vondt. Barna mine er 2 og 4 – snart 5 år gamle og vi valgte å ikke fortelle om Utøya. Hvordan kan vi gjøre det? Kanskje senere, men nå er de så små at de trenger ikke vite om det enda. Sønnen min på snart 5 forteller meg at når han blir stor skal han bli Superhelt og ta han slemme mannen som sprengte en bombe i Oslo. «Jeg vil ikke at du skal dra til Oslo mer jeg Mamma». Det vil ikke jeg heller….

Jeg har heldigvis ferie i en uke nå. Jeg skal kose meg med familien min. Nyte tiden med dem, men jeg vet enda ikke hvordan jeg skal klare å gå tilbake på jobb. Jeg vet at sjangsene er veldig små for at noe slikt skal skje igjen med det første. Men alikevel… jeg vil ikke at barna mine skal bli morløse på grunn av terror.

Tankene mine går nå til alle som har mistet noen av sine kjære. Tankene mine går spesiellt til alle foreldrene som har mistet barna sine på en så grusom måte. Jeg håper alle involverte blir tatt og straffet. Jeg håper du som står bak dette blir konfrontert med gjerningene dine resten av livet ditt.

Jeg sender også en varm tanke til bussjåføren vår som holdt hodet kaldt gjennom hele bussturen og fikk oss trygt hjem. Du er en helt! Jeg sender også en varm tanke til den hyggelige damen som tok seg av meg og fikk roet meg ned på bussen. Du er også en helt! Jeg er ganske sikker på at du var redd selv, men du satte din egen frykt tilside for å hjelpe andre. Tusen takk – jeg kommer ikke til å glemme det!

Takk for at du ville lese min historie. Jeg vet at den i det store bildet ikke er så viktig, den kan ikke sammenlignes med de som opplevde det som skjedde på Utøya, men den vil alikevel prege meg for resten av livet.

Jeg kommer aldri til å glemme 22/7-2011

Lest: På høye hæler over Grønland

10 Jul

 

Tittel: På høye hæler over Grønland

Forfatter: Siri Østli

Cappellen Damm 2009

Antall sider: 464

Sofie bor i en liten, lurvete leilighet på Grønland i Oslo og jobber som assistent for en celeber dekoratør. Helt siden kjæresten flyttet ut, har hun lidd av kjærlighetssorg. Bestevenninnen Iselin trer støttende til, men trenger selv hjelp da forholdet til hennes gifte sjef, utvikler seg i en uheldig retning.

Sofies søster, Line, skal gifte seg, og alle forventer at Sofie skal være både bryllupsfikser, dekoratør og brudepike – og samtidig stille med en anstendig kavaler. Hvordan skal hun klare alt dette og på toppen av alt finne faren, som er sporløst forsvunnet?

Det er da affæren med Isak begynner …

Dette er vel en av de få bøkene skrevet av en norsk forfatter som går under kategorien chick-lit – iallefall som jeg vet om. Jeg har nevnt tidligere at jeg er glad i chick lit bøker, og det har jeg vært i mange år jeg ble derfor veldig glad da jeg fant denne boken. Desverre når ikke boken helt opp i mine øyne. Den er helt grei å lese og boken er bygd opp på samme måte som bøkene til mine favoritt chick-lit forfattere, Marian Keyes og Sophie Kinsella, men den klarer desverre ikke å gi meg den samme gode følesen. Jeg savner den gode humoren som er i chick-lit bøkene, i denne boken får jeg litt mer følese av at man ler av personene i boken og ikke med dem.

Boken gir lett underholdning, men når man er ferdig med den så tenker man egentlig at historien er blitt fortalt fra litt for mange synsvinkler og til tider er litt forvirrende.

Det er en god start, og jeg håper Siri Østli fortsetter å skrive bøker i denne kategorien, men at hun kanskje finjusterer bøkene sine litt mer.

Har du lest «På høye hæler over Grønland»? Hva mener du om boken?